Dungeon Warfare 2

Jeg merker raskt at Dungeon Warfare 2 ber meg lese et brett før jeg handler. Som strategispill dreier det seg om å beskytte et fangehull mot inntrengere ved å velge hvor og hvordan fellene skal brukes. Det gir en annen rytme enn spill der man først og fremst reagerer på fiender i fart: Her er det planleggingen mellom bølgene som gjør forskjellen. For meg er det mest givende når en gjennomtenkt plassering får flere deler av forsvaret til å fungere sammen.

Lesbarhet og navigasjon i et taktisk brett

Spillets enkle, retroinspirerte uttrykk passer godt til konseptet. Brettet er sentrum, og det visuelle inntrykket forsøker ikke å konkurrere med selve taktikken. Det er en fordel når jeg skal følge med på hvor trusselen kommer fra og vurdere hvilke deler av oppsettet bør endres. Samtidig kan en nøktern stil gjøre detaljer mindre slående enn de ville vært i et mer moderne og effektfullt uttrykk. Jeg ville derfor tatt meg tid til å studere brettet før jeg begynte å plassere ut forsvar.

Opplæringen hjelper med å gjøre de grunnleggende kontrollene forståelige, men det betyr ikke at alle valgene blir åpenbare med én gang. Når nye feller og oppgraderinger kommer inn i bildet, må jeg selv finne ut hvordan de passer inn i planen min. Det er en del av strategien, ikke bare en menyoppgave, men det kan også gjøre starten mer krevende for en som forventer at spillet forklarer hvert valg grundig.

Et nyttig grep er å tenke på hvert brett som et problem som kan deles opp: først finne hvor fiendene må passere, deretter vurdere hvor en felle kan forsinke eller skade dem, og til slutt se om en annen felle kan utnytte den forsinkelsen. Jeg får mer ut av å endre én del av planen om gangen enn av å plassere alt på nytt etter et nederlag. Da blir det også lettere å forstå hvorfor en løsning fungerer, i stedet for bare å være heldig.

Motorikk, sanser og tempo

Kontrollene oppleves enkle å komme i gang med, og spillet handler i stor grad om valg og plassering snarere enn raske reaksjoner. Det gjør det mer tilgjengelig for meg enn et actionspill der presis timing må gjentas i høyt tempo. Likevel er det ikke automatisk komfortabelt for alle: strategiske valg kan kreve at jeg følger med på flere ting samtidig, og den som blir sliten av mye visuell informasjon eller konsentrert skjermbruk, kan oppleve øktene som krevende.

Lydsporet og fellelydene gir en tydelig belønning når en plan lykkes. Den tilfredsstillende lyden av en felle som utløses, bidrar til følelsen av fremdrift, men den er ikke grunnen til at taktikken fungerer. Jeg kan følge spillets kjerne gjennom brettets utvikling og egne valg, så lyden blir et stemningslag snarere enn et krav for å forstå strategien. For dem som foretrekker å spille uten lyd, ligger hovedinteressen fortsatt i å lese situasjonen og justere forsvaret.

En praktisk måte å holde oversikten på er å gjøre korte vurderinger etter hvert forsøk: Hvilken passasje slapp flest fiender gjennom? Var problemet at en felle stod feil, eller at kombinasjonen ikke gjorde nok? Den typen spørsmål gjør prøving og feiling mer målrettet. Hvis jeg bare gjentar samme oppsett uten å se etter hva som faktisk gikk galt, blir utfordringen fort frustrerende i stedet for lærerik.

Spilling i hverdagen og hvem det passer for

Dette passer best når jeg har ro til å tenke, ikke når jeg bare vil trykke meg gjennom noen hektiske minutter uten å følge med. En realistisk situasjon er en pause hjemme der jeg spiller et brett, legger merke til at en bestemt rute er problemet, og kommer tilbake senere for å prøve en ny plassering. Spillet belønner den typen små, bevisste justeringer. Hvis jeg bare har et øyeblikk mens jeg venter på noe, kan jeg likevel starte en økt, men jeg bør være forberedt på at det taktiske engasjementet krever mer oppmerksomhet enn et enkelt tidsfordriv.

Jeg vil særlig anbefale det til spillere som liker å eksperimentere med forsvar og tåler at en løsning ikke sitter på første forsøk. Det kan også passe for dem som ønsker strategi uten at hele opplevelsen bygger på direkte kampkontroller. Derimot ville jeg sett etter noe annet hvis jeg først og fremst vil ha en rolig, helt forutsigbar opplevelse, eller hvis jeg misliker å lære gjennom nederlag. Utfordringene og prestasjonene gir ekstra mål å strekke seg etter, men de kan også gjøre det mindre fristende for den som ikke bryr seg om å forbedre resultatene sine.

Sammenlignet med mange vanlige tårnforsvarsspill, der man ofte bygger en linje av forsvar og følger med på fiender som passerer, ligger appellen her i felleorientert planlegging og i å prøve kombinasjoner. Det gjør spillet mer som et taktisk puslespill enn ren ressursplassering. Den forskjellen er en styrke hvis jeg liker å analysere terreng og teste alternative oppsett; den er mindre relevant hvis jeg helst vil ha raske kamper med minst mulig planlegging mellom rundene.

Friksjon, forventninger og praktiske valg

Spillets dybde har en kostnad: det kan være vanskelig å se med én gang hvilken endring som vil løse et problem. Mange valgmuligheter er spennende, men de gir også flere ting å holde styr på. Jeg ville derfor ikke vurdert et mislykket forsøk som et tegn på at hele oppsettet er dårlig. Prøv heller å finne det konkrete punktet der forsvaret svikter, og endre én ting først. Det gjør læringskurven mer håndterlig og hindrer at strategien blir en tilfeldig samling feller.

Det er også verdt å skille mellom en utfordrende opplevelse og en urettferdig en. Når en plan feiler, kan jeg bruke det som informasjon om plassering og timing, men det krever tålmodighet. Spillere som blir frustrert av gjentakelser, bør tenke gjennom om de liker å finjustere løsninger før de kjøper. At spillet er et betalt spill til 55,00 kr, gjør det ekstra fornuftig å vurdere om denne typen metodisk prøving faktisk er det man ønsker seg, framfor å velge noe mer umiddelbart.

På Android er minimumskravet versjon 5.1, og den nåværende utgaven er 1.0.6j. Spillet er utviklet av Valsar, kom ut 2. april 2019 og har aldersmerking PEGI 12. Det har et gjennomsnitt på 4,5 fra rundt 2,5 tusen vurderinger og er installert over 100 tusen ganger. Det forteller meg at mange har prøvd det, men det viktigste for mitt valg er fortsatt om jeg liker strategisk felleplassering og en utfordring som krever konsentrasjon.

Hvis jeg spør meg selv om spillet fungerer for korte økter, er svaret at det kan gjøre det når jeg er fornøyd med å konsentrere meg om ett brett eller én konkret forbedring. Hvis jeg lurer på om det passer for en nybegynner, vil jeg si at opplæringen gjør det lettere å starte, men at dybden fortsatt krever tid. Og hvis jeg vil vite om det er et godt valg uten lyd eller for en spiller som foretrekker lavt tempo, er den rolige, taktiske tilnærmingen lovende, selv om visuell konsentrasjon og gjentatte forsøk fortsatt kan være en barriere. Det er ikke et spill jeg ville valgt for alle situasjoner, men det er et gjennomtenkt alternativ for den rette typen strategispiller.

En taktisk opplevelse med tydelige krav

Hvis du er en fan av strategiske tårnforsvarsspill, så er Dungeon Warfare 2 noe du absolutt ikke vil gå glipp av. Jeg har brukt noen timer på denne juvelen, og la meg si, det var absolutt verdt det. Dette spillet er en fantastisk oppfølger til det opprinnelige Dungeon Warfare, og det leverer akkurat det vi ønsker: flere feller, flere fiender, og mer moro.

Det første som slo meg da jeg begynte å spille, er hvor dyptgående gameplayet er. Her handler det ikke bare om å plassere noen feller og håpe på det beste. Nei, nei, dette spillet krever at du bruker hjernen din for å finne de beste strategiene for å bekjempe bølgene av fiender.

Du har en rekke forskjellige feller å velge mellom, som hver har sine unike egenskaper. Fra klassiske pigger og fallgrop, til mer avanserte mekanismer som katapulter og teleportører. Kombinasjonene er uendelige, og det er opp til deg å finne den perfekte balansen for å stoppe fiendene i deres spor.

Grafikk og lyd

Grafikken i spillet er enkel, men effektiv. Det har en retro-stil som virkelig appellerer til nostalgikeren i meg. Selv om det ikke er det mest visuelt imponerende spillet der ute, er det en del av sjarmen. Lydsporet er også godt tilpasset, med lydeffekter som gir en tilfredsstillende "klang" når en felle aktiveres og tar ut en fiende.

Vanskelighetsgrad som utfordrer

En annen ting jeg virkelig setter pris på, er vanskelighetsgraden. Dette er ikke et spill for de svake av hjertet. Det krever tålmodighet, strategi, og en del prøving og feiling. Men når du endelig finner den rette strategien og ser fiendene falle for fellen din, er det en tilfredsstillelse som er vanskelig å beskrive.

Det finnes også en rekke utfordringer og achievements som holder deg engasjert. Det er alltid noe nytt å oppdage, og spillet oppmuntrer deg til å komme tilbake for mer.

Kontroller og brukervennlighet

Kontrollene er enkle og intuitive, noe som gjør spillet lett å komme inn i. Selv om det kan virke litt overveldende med alle de forskjellige felletypene og oppgraderingene, er det en godt designet opplæringsdel som guider deg gjennom det grunnleggende.

Spillet har også en fin balanse mellom å være utfordrende og rettferdig. Det straffer deg ikke for hardt hvis du feiler, men belønner deg rikelig når du lykkes.

Hvem jeg ville anbefalt det til

Alt i alt er dette et fantastisk spill for de som elsker strategiske utfordringer. Det har en dybde som holder deg engasjert i timevis, og en vanskelighetsgrad som virkelig tester evnene dine. Hvis du leter etter et spill som er både morsomt og utfordrende, er det verdt å sjekke ut. Jeg ville først og fremst valgt det hvis jeg liker å planlegge, teste ulike oppsett og forbedre strategien min, ikke hvis jeg bare ønsker rask action. Med sine tydelige krav til oppmerksomhet er det kanskje heller ikke det rette valget for en spiller som vil ha noe helt avslappende. For meg er det nettopp den kombinasjonen av feller, taktiske valg og læring gjennom forsøk som gjør det verdt å prøve.